...

Jeg hater at du vet akkurat hva du skal si. Akkurat hvilke knapper du skal trykke p. Jeg hater at du er manipulerende og jeg hater at du lyver. Du er egoistisk. Og jeg hater at du stjeler flere r fra oss. Flere r med bekymringer, stress og tankekjr. Jeg skulle nske vi kunne f fred n.

Jeg  hater mtte svare p sprsml som "hvordan gr det med han?", "gr det fint, han skriver jo s mye fint p Facebook?". Ikke fordi jeg ikke vil svare eller ikke nsker fortelle, men fordi det jeg m si setter meg flere r tilbake. Tilbake til en s vond tid at jeg har fortrengt mesteparten. Fortrengt minner av en mor som hysjet p meg slik at du ikke skulle hre. Fortrengt minner av en mor som sitter i gangen grter natt til julaften og en bror som str ute hamrer p dra. Rusa. Han vil inn, men denne gangen fr han ikke lov. Jeg hater alle minnene som kommer frem igjen om en tid der jeg hele tiden sa at alt gikk bra, med en stor klump i halsen. Det er ikke godt gjemme sannheten. Minner om dop gjemt i vinduskarmen. Hull etter slag/spark i veggen. Rykelukt inne og sprytespisser som lyste mot meg.

Jeg hater at du fortsatt har et grep om oss. At vi ikke klarer bare gi faen. Jeg hater det! Vi tror p det du sier, fordi vi vil tro det beste. Vi tror p det du sier, fordi vi er redd for at noen er ute etter ta deg. Vi tror p det du sier, fordi du grter og hikster i telefonen. Selv etter r som medavhengige, spesialister p manipulasjon, etterforskere, lgndetektorer og gud vet hvor mange roller vi har hatt - s tror vi p deg. Faen!

Jeg ser hva du skriver

Jeg ser hva du skriver
Fine ord som beskriver en hverdag der du kjemper
Jeg ser andre liker
De heier p deg
Bare jeg vet sannheten
Kanskje ikke din sannhet, men hvertfall min
Jeg liker ikke
Fordi jeg liker ikke nr noen lyver
Velskrevne ord betyr ikke noe for meg lenger
Jeg har mest sannsynlig lest de fr, hrt de fr og kanskje trodd p ordene fr

Vi er litt like der vi
Ikke s god p snakke om ting, men jysla god p skrive
Vi kunne overbevist alle rundt oss gjennom vre nedskrevne ord

Jeg liker ikke
Jeg kommenterer ikke
Men jeg ser hva du skriver

Jeg skulle veldig gjerne vrt sta nok til ikke lese
Ikke bry meg om stttende kommentarer
Ikke tenke p alle de som har troa
Ikke tenke p orda som ikke er sanne
Men jeg er bare et menneske
En sster som bare m sjekke
Sjekke om en bror forsatt gir tegn til liv
Om han lever

Er det blitt kult ha en psykisk lidelse?

 

I det siste har det vrt snakk om bker som enkelte bloggere har utgitt. Bloggerne skriver om sine mrkeste dager hittil i livet. Det er fokus p psykisk helse - bde p godt og vondt. Helvete som blir til solskinnshistorier. Noen mener at det er glorifisering av psykiske problemer og at det gir en slags status skrive om sine psykiske vansker. Men var det ikke akkurat dette vi nsket for noen r tilbake??

Ville vi ikke at det skulle bli like naturlig si at man skal til psykologen, som at man skal til tannlegen? Ville vi ikke vise at ALLE strever psykisk? Til og med kjente bloggere og influencere? Er det ikke bedre at vi fr en liten sniktitt bak denne fasaden? At man ikke bare fr lese om sminke, klr og store eventer, men ogs panikkanfall, lange dager i mrke rom og nsker om ikke leve lenger. Og er det egentlig s rart at tre store bloggere gir ut bok om akkurat samme tema - psykisk helse? Flere og flere sliter med psykiske problemer. Det er et s hinsides stort press om passe inn i dette A4 livet. Og er det noen som kan vise hvordan livet faktisk er s er det vell kjente bloggere?

Personlig s mener jeg at man ikke kan f snakket nok om psykisk helse. Selvflgelig skal man velge sine ord med omhu, og man kan ikke forvente at alt er bra s lenge man "overlever" en tff periode. Livet vil g opp og ned uansett. Man vil mte p vanskeligheter og man faller ofte tilbake i gamle destruktive mnster. That's life!

Vi m aldri slutte snakke om ting som er vanskelig! Enten man heter Sophie Elise eller Ola Nordmann.

Andrea

Jeg nsker snakke om selvmord

For en stund tilbake var det verdensdagen for selvmordsforebygging. Det ble mye fokus rundt temaet og spesielt rundt serien til Else Kss Furuseth (anbefales).

Dette med trre sprre og trre hre p det svaret du fr, fikk meg til tenke p min egen "erfaring" nr det kommer til selvmord.

Den eneste jeg har snakket med dette om er psykologen min. Og jeg har aldri vrt helt rlig nr jeg har blitt spurt angende selvmord. Jeg syntes temaet er skummelt og skamfullt snakke om. Og jeg tenker at kanskje nettopp derfor m jeg snakke om det! For jeg tviler p at jeg er den eneste.

Jeg har aldri forskt ta mitt eget liv, men jeg var ikke gammel da jeg satt i vinduskarmen p jenterommet og tenkte p hva som ville skje dersom jeg hoppet. Jeg nsket at den indre smerten jeg kjente p skulle gi seg. At tankekaoset i hodet mitt skulle stoppe.

Jeg hadde ikke noe sterkt nske om d, men jeg ville ikke leve heller. Jeg tenkte ogs at jeg ville straffe de rundt meg, siden ingen s smerten min. Jeg nsket at andre skulle forst hvor vanskelig livet mitt var, uten at jeg trengte snakke om ting.

Nr jeg skriver dette n, s tenker jeg bare: FY FAEN s egoistisk! Men s blir man jo veldig selvsentrert og fanget i sine egne tanker nr man ikke har det bra. Det er lett innta offerrollen. Det er vanskelig innta "krigerrollen" kjempe seg igjennom.

Jeg hper det skal bli lettere snakke om det som er vanskelig. Og jeg hper vi kan bli flinkere til trre spr og trre lytte ♥ Det er viktig!

Andrea

Hva er en bror?

Hva er en bror?
Hva er en storebror?

En storebror er han som tviholder rundt deg i frykt for at den lille kroppen din skal falle ned p gulvet.
En storebror er han som stirrer ned p deg der du ligger i barnevognen, liten og nysgjerrig.
En storebror er han med de yne som lyser av stolthet.

En storebror er han som lrer deg leke sammen med andre.
En storebror er han som deler sine leker med deg uansett hvor irriterende du er.

En storebror er han som kan f deg til grte uten en gang rre deg.
En storebror er han som lrer deg at "lufta er fri for alle".

En storebror er han som trer trusene dine nedover hodet ditt og ler seg ihjel.
En storebror er han som vet akkurat hva han skal gjre for irritere alle cellene i kroppen din.

Men en storebror er ogs han som kommer til vre glad i deg livet ut. Og du glad i han.
Uansett.

Det er ihvertfall det som er en storebror for meg. ♥

Andrea

Et brev til meg selv

Kjre Andrea p 13 r!

Jeg skulle nske du visste det jeg vet n.

Jeg skulle nske jeg kunne fortelle deg om medavhengigheten og hva den gjr med deg. Hva medavhengigheten gjr med de rundt deg og hvorfor familien din er som den er. Jeg skulle nske jeg kunne fortelle deg om hans ruspersonlighet og hva han er villig til gjre. Jeg ville fortalt deg om egoismen, forvrenging av virkeligheten og manipulasjon. Jeg skulle nske jeg kunne fortelle deg om hvorfor han valgte stjele. Til og med fra deg. S kanskje du ville forsttt og sluttet delegge deg selv.

Jeg skulle nske jeg kunne fortelle deg at du m leve livet p dine premisser. Det hjelper ikke hvor mange ganger du forteller at du er glad i han. Eller hvor mange fine ord du sender hans vei. Han er fanget av rusens klr og du er maktesls.

Jeg skulle nske jeg kunne fortelle deg at du m prve trre slippe noen inn. Trre prate om det som er vanskelig. Trre grte. Du trenger nemlig ikke sette p musikk om kvelden for overdve hulkingen din. Du trenger ikke sl hode inn i veggen eller rispe opp armer og bein. Det finnes mennesker der ute som vil hjelpe. Som vil lytte. Bare du tr slippe dem til.

Men jeg vet at det er vanskelig for deg. Jeg vet du ikke vil ta plass. Jeg vet du fler deg lite verdt og at du tror ingen vil lytte. Jeg vet at ditt verste mareritt er mte motstand og at andre ikke skal like deg. Eller at de skal sette deg i en slags offerposisjon og syntes synd p deg. Jeg vet du tar p smilet hver gang du forlater huset og ikke tar det av fr du er helt alene p rommet ditt om kvelden.

Jeg skulle ogs nske at jeg kunne fortelle deg at du ikke trenger ta p masken hele tiden. Du m trre kjenne p flelsene dine og ikke undertrykke de. For om noen r vil du vre s utslitt at du s vidt klarer st opp. Du vil miste interessene dine. Du vil ikke en gang orke g ut i stallen. Hesten din vil slutte bety alt for deg. Du tar p deg depresjonens briller og vil ikke lenger se meningen. Verden blir gr, trist og du blir flelsesls. Du kommer heller ikke til klare bry deg om vennene dine. Du kommer til stenge dem ute og si nei til absolutt alt. Avlyse avtaler og overse meldinger. Og etterhvert vil du ske til andre ting, som alkohol og festing. Og kanskje hjalp det....for en stund.

Jeg skulle nske at jeg kunne fortelle deg at du ikke m sitte vente p nkternheten. Den tiden blir kanskje bra for han, men det blir den tffeste tiden for deg. For nr du endelig lrer slappe av, lrer du ogs kjenne p de flelsene du enda ikke har kjent p. Og alt kommer p en gang. Du kommer til krsje rett i veggen og depresjonen fanger deg helt. Angsten har allerede fulgt deg en stund, du bare vet ikke at det er angst. Du tror du er gal. Annerledes og unormal.

Kjre Andrea p 13 r. Du har all rett til vre sur p han. Du har all rett til grte. Og du har all rett til ta plass..

Om du bare visste det du vet n.

Andrea

Brevet til ordfreren - Hjertesukk fra en mamma

I 2010 satt en mamma skrev et brev. Et brev med rop om hjelp. Et brev basert p sinne, frustrasjon, sorg og redsel. Et brev om en familie som lever med en rusavhengig. Hun skriver om manglende ettervern, svik fra forskjellige etater og noe som dessverre skjer alt for ofte: Den rusavhengige avslutter behandling og prrende m klare seg selv. Dette ble sendt til ordfreren og i dette tilfelle var vi heldige. Han kom inn i behandling og ventetiden ble ikke like lang som den kanskje er for mange andre. Men burde det vrt ndvendig?

Er det ikke helt bak ml at prrende m kjempe for f hjelp? Lete etter hjelpen selv? Burde man ikke kunne snakke med kommunale etater og bli henvist til noen som er villige til hjelpe? N er dette lenge siden, og kanskje har mye forandret seg. Men jeg mter forsatt prrende som ikke vet hvor hjelpen er. Og nr jeg spurte rusavhengige som har komt seg ut av helvete om hvordan ettervernet i Odda kommune var, fikk jeg som svar "Hvilket ettervern?". Det forteller meg at kanskje ikke s mye har forandret seg likevel.

 

 

Hjertesukk fra en mamma

Hei.
 
Jeg er mamman til en rusavhengig her i Odda,og har en del sprsml og tanker lufte.
Min snn har vrt rusavhengig i en del r n,og er kun 22 r,dvs han burde hatt hele livet foran seg..
Han er,eller rettere sagt var,veldig skoleflink og mulighetene l foran han til bli akkurat hva han ville.
Valgene han har tatt oppover,har blitt fatale,for bde han og oss som familie.
 
Det er vondt som mor se det helvete han gr igjennom,men det er ogs like vondt se ssken og andre familiemedlemmer som blir rammet.
Han har vrt i behandling i 9 mnd,men skreiv seg selv ut et par dager etter han fylte18.
Barnevernet i Odda hjalp meg med f han inn p "frivillig tvang",men etter fylte 18,kunne ingen gjre noe!!
Og dermed kuttet barnevernet ut kontakten med oss som prrende ogs,s det vi slet og fortsatt sliter med,mtte vi klare takle selv!
 
Jeg brukte i den forbindelse mye tid p ringe rundt i Kommunen til forskjellige etater som sosialkontor,barnevern,helsestasjon,lege osv for
finne hjelp til oss som satt igjen.
Men ingen kunne hjelpe..
Jeg flte meg veldig alene,og gjr det fortsatt.
Selv om snnen min valgte avslutte behandlingen sin,s valgte ikke vi som prrende det!!
Jeg ynet et rlite hp etter det tragiske ddsfallet til Kristiane,for da virket det som om folk vknet litt.
Bde politikere og andre..
Vi ble lovet en gjennomgang av rusmiljet i Odda,og styrking/forebyggende arbeid av dette.
 
Selv om rusomsorgen gjr en utrolig flott jobb blant misbrukerne,og at stillinger er opprettet og fylt,s ser ikke jeg bedring.
Har snakket med andre i Kommunen som ogs mener det samme.
Rusmiljet vokser,og tiltakene uteblir!
Dvs jeg har ikke sett noen tiltak utad,og jeg tror det skal mere til enn sitte p et kontor vite hva som skal til.
Det m handles,og det m synliggjres.
 
N har ikke jeg noe fasitsvar p hva som br og m gjres,og jeg vet jo at forandringer ikke skjer over natten.
Men jeg vet at det finnes ildsjeler i Odda Kommune,bde som prrende og andre,som mer enn gjerne vil stille opp og 
snu trenden for vre barn!!
Mange bryr seg!!
Men det er dessverre ogs mange som ikke klarer se mennesket bak rusen..
At det finne ei sster som har det vondt,og som sliter,men som niholder p fasaden utad,redd for de srende ordene..
At det finnes en bror som gr p skolen,men som ikke har noe fritid utenom av redsel for treffe p realiteten (den rusavhengige),
og dermed f alle vonde flelser,savn,hp tredd nedover seg..
 
Tenk om Odda Kommune kunne blitt en foreganskommune for andre?
Tenk om rusproblematikken kunne ha vrt en rd trd i hvert eneste kommunestyremte?
Tenk om vi kunne vrt pne om dette problemet?
Tenk om vi turde vise at vi bryr oss?
Tenk om Kong Salomon og Jrgen hattemaker kunne gtt hnd i hnd?
Tenk om...
 
Per dags dato s finnes det ikke ettervern i Odda Kommune!
Per dags dato s finnes det ikke god nok hjelp og stttegrupper for ssken og andre prrende i Odda Kommune!
Per dags dato s vokser rusmiljet i Odda Kommune!
Per dags dato s har jeg ikke sett noe srlig til det forebyggende arbeidet som opplysningsarbeid i form av kurs og 
foredrag om narkotika og rus generelt kan vre,i Odda Kommune!
 
Det finnes utallige stiftelser i Norges land,som det gr an kontakte for hjelp med rusarbeid!
Maritastiftelsen og Evangeliesenteret f.eks..
De holder kurs og foredrag,og dette er ogs mennesker som har kjent rusen selv p kroppen,og som vet 
hva de snakker om..
 
Pengesprsml og konomi kommer alltid opp nr det gjelder noe utenom faslagt "kjreplan" laget av politikere,men kan vi virkelig mle 
vre barns verdi i penger???
 
Forebyggende rusarbeid er tidkrevende og vanskelig.
Men gevinsten kan vre verdt det!!
 
Og som mamma til en rusavhengig,mamma til to andre barn,samfunnsborger med alt det mtte inneholde,
s bryr jeg meg!!!
Men jeg kan ikke gjre en forskjell alene,jeg trenger andre p banen med meg!!
 
P en mte s er jeg heldig ogs;
jeg har innsikt i hvordan det er vre mamma oppi alt det vonde,
jeg skal ta vare p meg selv,jeg skal ta vare p ssken,jeg skal takle alt som dukker opp i overflaten
nr det gjelder den rusavhengige,jeg m bevare hpet,og samle overskudd innimellom slik at jeg kan hjelpe
andre i lignende situasjon.. 
For vi er mange!!
 
Og det mte noen andre i samme situasjon,kan vre til uvurdelig hjelp!!
De vet hvordan det kjennes p kroppen..
Det fikk jeg erfare de 9 mnd snnen min var i behandling,for da ble jeg og hans bror ogs inkludert..
 
S jeg hper at Odda Kommune en gang snart,kan inkludere de prrende og deres behov,og 
gi dem den hjelpen som trengs!!
Alternativet er dekke utgiftene deres i forbindelse med reise til steder som har et familieteam,som
Fossum kollektivet hadde for oss.
Men som alenemor og med to andre barn,s hadde ikke jeg den muligheten til reise f hjelp for egen regning,
selv om tilbudet var der..
Pengene strakk ikke til,og hjelpen uteble..
 
Det gr ikke an sette seg inn i situasjonen til prrende av en rusavhengig, men som far s kan du sikkert tenke deg 
hvordan jeg har det nr min datter kommer spr om hvorfor hennes bror ikke holder det han lover nr han sier at han vil 
ut av rushelvetet,men forblir der..
Vi er pne om dette i vr familie,men jeg har ikke kompetansen til kunne hjelpe barna mine videre!
 
Det har vrt stille lenge n rundt min rusavhengige snn,s derfor burde jeg kanskje ha vrt forberedt p 
at det ville komme noe snart,men det traff meg like hardt denne gangen ogs!
 
N p sndag s skal datteren min st som konfirmant i Skare kirke,og da blir det igjen min oppgave forklare
bde henne og andre i familien om hvorfor det er en som mangler rundt bordet..
Dette er hverdagen min.
 
Mvh 
Mamman til en rusavhengig, og to andre..


 

 

 

Andrea

Ser du meg n?

Se p karakterene mine. De er gode. Jeg er flink p skolen.
Ser du meg?

Jeg er hyggelig, pliktoppfyllende og selvstendig.
Ser du meg?

Jeg er alltid blid og trekker tilbake det jeg sier nr du ikke er enig.
Ser du meg?

Jeg m hele tiden ha bekreftelse fra deg. Vite at jeg er god nok.
Ikke til bry. Jeg m vite at jeg er flink.
Ser du meg? 

Han tar mye plass. Men jeg er her jeg og.
Ser du meg?

Jeg vet at han har ringt deg i dag.
Det merker jeg p humret ditt.
Ser du meg?

Jeg holder meg unna. Gr i ett med tapeten. Vil ikke forstyrre.
Ser du meg?

Nei, du ser meg ikke. Fordi jeg skal ikke vre til bry.
Jeg skal vre flink. Ikke lage mer brk. Ikke ta plass.

Fordi han tar nok plass. Han lager nok brk. Og jeg ser at du er sliten. Jeg ser deg.
Men ser du meg mamma?

Andrea

Gratulerer med dagen. Eller?

I dag har du bursdag bror.
31 r. Ingen selvflge at du er blitt 31 r.


Jeg har faktisk gruet meg til denne dagen. Vi har ikke snakket sammen siden nyttr, og da p melding. Jeg har ikke sett deg p over 1 r. Du glemte (for alt jeg vet) bursdagen min. Jeg fikk ikke en gang en melding. Og i dag har du bursdag. Og jeg vet ikke en gang om jeg skal sende deg en melding gratulere deg. Hvorfor skal jeg? Vi snakker ikke sammen.

Men i natt s grt jeg. For hvem ligger tenker p at man ikke skal sende en gratulasjon til sin egen bror. Hvilken sster er jeg som ikke gjr det? Jeg skammet meg og flte meg som en skikkelig fl person. Men jeg tror ikke jeg er alene. Jeg tror slike dager er vanskelige for flere prrende. Derfor valgte jeg heller skrive et blogginnlegg om det.

P slike dager tenker jeg tilbake p hvor mange r som har gtt bort til rusen. Og at du etter nesten 5 r med nkternhet valgte ta et tilbakefall. Og n gr enda flere r bort til rusen. Og det er s bittert tenke p. Jeg har en hund du ikke har hilst p. Jeg har flyttet inn med samboeren min, og du har ikke vrt her. Jeg har ftt verdens beste svigerfamilie, men du har ikke hilst p de. Jeg har vrt lekt i snen med snnen din om vinteren, men du er ikke der. Onkelungene dine ser p bilder av oss fra nr vi var sm og spr hvem du er. Du gr glipp av s mye....

Gratulerer med dagen

Andrea

De der jvla narkisene

Hva tenker du nr jeg skriver "De der jvla narkisene?" i overskriften p blogginnlegget mitt? Tenker du p de slve ynene som av og til mter deg p gata? Tenker du p den trtte kroppen du ser tviholde seg i en lyktestolpe for klare holde seg oppe? Tenker du p hun i parken som flekker ned buksa for sette en spryte? Tenker du p dem som "de derre mislykka"? Tenker du at de kommer fra en dysfunksjonell familie? At de m ha hatt en vanskelig oppvekst?

Nr du ser disse skyggene vandre gatelangs, har du da noen gang ofret en tanke for oss prrende? Vi som sitter hjemme med hye skuldre. Vi som grter oss i svn. Vi som bekymrer oss syke. Vi som hopper til hver gang en telefon ringer. Vi er mange vi. Du ser n rusmisbruker. Men ofte str det en hel familie bak. En sster. En bror. En mor. En far. En tante. En samboer. Et barn

Jeg hrer ofte snakk om de der jvla narkisene. Og det stikker like godt i magen hver gang. Jeg leser om hvordan kommunen min sliter med hjelpe dem. Jeg hrer kommentarer om den jvla narkisblokka. Jeg hrer snakk om at vi m spre dem litt mer rundt i kommunen slik at de ikke s lett kan oppske hverandre. Disse samfunnsbyrdene. Jeg hrer snakk om at de narkomane ikke er like synlige i Oddas gater lenger. Betyr det at de som sliter har det bedre? Er de blitt frre? Jeg ser ogs de som viker unna nr de ser personer st selge Megafon p gatehjrnet. Gud forby om man m si hei til de derre der. Jeg ser ogs deg som rister p hodet av han som s vidt klarer sette den ene foten foran den andre. Og jeg hrer deg som er s skrsikker p at det var en narkis som utfrte det nylige innbruddet du leste om i lokalavisa. Og vet du hva? Det gjr vondt langt inn i hjertet mitt! Og jeg hper du en gang kan se menneske bak rusen, og ikke bare rusen.

Dette er meg og min bror. Og han er mer enn bare en jvla narkis. ♥

Andrea