sosterperspektivet

Jeg legger hodet ned på puten
Trekker dynen godt opp under haka
Krøller sammen beina

Jeg ser på lyset fra lyslenken som treffer veggen
Små fine mønster av lys
Jeg hører regndråpene hamre på vinduet
Og kjenner den friske brisen som kommer fra det åpne vinduet

Plutselig stiger pulsen min
Det blir tungt å puste
Det kjennes ut som hjertet vrenger seg
Savn

Følelsen omfavner hjertet mitt og trykker det sammen
Tårene renner ned på kinnet mitt
Saltsmaken setter seg i smaksløkene
Jeg kryper sammen til en ball

Hikster
Prøver å puste
FYFAEN det gjør vondt

Jeg får flashbacks
Til Andrea 12 år
Følelsen er den samme
Jeg tenker på alt vi gikk glipp av på den tida
Og alt vi går glipp av nå
Livet er kort og jeg tror vi kommer til å bruke mer tid fra hverandre enn sammen

Kanskje vi lærer å kjenne hverandre igjen, en gang
Kanskje vi aldri sees mer
Frem til jeg vet svaret på det, skal jeg sovne utslitt fra følelsene
Våkne med hovne øyne
Tre på meg masken
Og prøve å leve

Hver dag

Det er lenge siden jeg har kjent på de følelsene jeg kjenner på nå. Det er snart jul og jeg er likegyldig. Jeg gruer meg ikke, men jeg gleder meg ikke heller. Selv om jeg ikke vil det, så går tankene mine litt ekstra i din retning. Slik er det rundt høytider. Jeg hører bekymra mennesker rundt meg. Og den brutale sannheten er at “Jaja, han har kanskje ikke gitt lyd fra seg, men vi har ikke hørt noe fra noen andre heller så han lever nok.” Det er det vi trøster oss med. Det er hverdagen vår. Hverdagen min. Vi sitter her og er lettet for hver dag som går uten at vi får den telefonen. 

“Flink pike” syndromet innhenter meg. Jeg må ikke vise smerten. Jeg må ta avstand. Ikke tenke. Leve livet mitt. Vise at alt det jeg hører ikke går inn på meg. Vise at jeg er sterk. Jeg har gått i denne fellen tidligere. Jeg vet det ødelegger meg, men mønstre er vanskelige å bryte. Og det er slik jeg har taklet det tidligere. Men jeg tror ikke det funker denne gangen. Følelsene mine løper løpsk. Et feil ord, en feil setning, stressende situasjoner og jeg takler det ikke. Sinne, fortvilelse. Angsten min kommer tydeligere frem og blir mer og mer uforutsigbar. Det blir vanskeligere å være ærlig, vanskeligere å skrive. Uttrykke. Føle. Og jeg vil at julen bare skal bli ferdig.

Denne gangen skal ikke vi to pynte treet i lag. Du skal ikke le av at jeg er elendig på å plassere julepynten. Vi skal ikke sitte i pysjamasen å se på mikkes jul. Ikke se på Ole, Dole og Doffen ønske seg jul hver eneste dag. Den herlige latteren din når Langbein gjør ting bare Langbein kan, kommer ikke til å være ved siden av meg i julen. Vi kommer ikke til å se Mikke gi vekk munnspillet sitt. Du kommer ikke til å imitere den dårlige dubbingen i Askepott. Vi skal ikke sitte å spise til vi nesten sprekker for å så trykke ned på litt til og litt til.

Jeg har kjøpt en julegave for lite i år. Jeg har en person rundt bordet som mangler i år. Jeg har tradisjoner som ikke kommer til å bli fulgt. Jeg har ikke lyst å pynte juletre. Jeg har ikke lyst å ta på meg pysjamasen. Jeg har ikke lyst å feire jul. Ikke uten deg. Ikke når jeg vet at du mest sannsynlig vil ligge rusa en eller annen plass i landet. Kanskje til og med litt ekstra rusa, fordi du vet at vi her hjemme ikke har det så godt rundt denne tida. Den vanskelige tida.

Hvor er du?
Lusker du rundt i gatene?
Går du med hetta tredd nedover hode?
Og med krokbøyd rygg?
Har du den mørke luggen ned i fjeset?
Er din gamle skikkelse kommet frem igjen?

Hvor er du?
Sitter du hos rusvennene dine?
Sier du ord du vet de vil høre?
Er du trygg?
Er du alene?

Hvor er du?
Gjemmer du deg?
I frykt for at gjelden din skal finne deg?

Hvor er du?
Er du på sykehuset?
Har du tatt overdose?
Har noen banket deg?

Hvor er du?
Er du rusa?
Er du fanget i en rosa boble og fri for bekymringer?
Lever du som kongen selv?

Så mange spørsmål og jeg vil ikke ha svar på noe.

Jeg hater at du vet akkurat hva du skal si. Akkurat hvilke knapper du skal trykke på. Jeg hater at du er manipulerende og jeg hater at du lyver. Du er egoistisk. Og jeg hater at du stjeler flere år fra oss. Flere år med bekymringer, stress og tankekjør. Jeg skulle ønske vi kunne få fred nå.

Jeg  hater å måtte svare på spørsmål som “hvordan går det med han?”, “går det fint, han skriver jo så mye fint på Facebook?”. Ikke fordi jeg ikke vil svare eller ikke ønsker å fortelle, men fordi det jeg må si setter meg flere år tilbake. Tilbake til en så vond tid at jeg har fortrengt mesteparten. Fortrengt minner av en mor som hysjet på meg slik at du ikke skulle høre. Fortrengt minner av en mor som sitter i gangen å gråter natt til julaften og en bror som står ute å hamrer på døra. Rusa. Han vil inn, men denne gangen får han ikke lov. Jeg hater alle minnene som kommer frem igjen om en tid der jeg hele tiden sa at alt gikk bra, med en stor klump i halsen. Det er ikke godt å gjemme sannheten. Minner om dop gjemt i vinduskarmen. Hull etter slag/spark i veggen. Røykelukt inne og sprøytespisser som lyste mot meg.

Jeg hater at du fortsatt har et grep om oss. At vi ikke klarer å bare gi faen. Jeg hater det! Vi tror på det du sier, fordi vi vil tro det beste. Vi tror på det du sier, fordi vi er redd for at noen er ute etter å ta deg. Vi tror på det du sier, fordi du gråter og hikster i telefonen. Selv etter år som medavhengige, spesialister på manipulasjon, etterforskere, løgndetektorer og gud vet hvor mange roller vi har hatt – så tror vi på deg. Faen!

Jeg ser hva du skriver
Fine ord som beskriver en hverdag der du kjemper
Jeg ser andre liker
De heier på deg
Bare jeg vet sannheten
Kanskje ikke din sannhet, men hvertfall min
Jeg liker ikke
Fordi jeg liker ikke når noen lyver
Velskrevne ord betyr ikke noe for meg lenger
Jeg har mest sannsynlig lest de før, hørt de før og kanskje trodd på ordene før

Vi er litt like der vi
Ikke så god på å snakke om ting, men jysla god på å skrive
Vi kunne overbevist alle rundt oss gjennom våre nedskrevne ord

Jeg liker ikke
Jeg kommenterer ikke
Men jeg ser hva du skriver

Jeg skulle veldig gjerne vært sta nok til å ikke lese
Ikke bry meg om støttende kommentarer
Ikke tenke på alle de som har troa
Ikke tenke på orda som ikke er sanne
Men jeg er bare et menneske
En søster som bare må sjekke
Sjekke om en bror forsatt gir tegn til liv
Om han lever

I det siste har det vært snakk om bøker som enkelte bloggere har utgitt. Bloggerne skriver om sine mørkeste dager hittil i livet. Det er fokus på psykisk helse – både på godt og vondt. Helvete som blir til solskinnshistorier. Noen mener at det er glorifisering av psykiske problemer og at det gir en slags status å skrive om sine psykiske vansker. Men var det ikke akkurat dette vi ønsket for noen år tilbake??

Ville vi ikke at det skulle bli like naturlig å si at man skal til psykologen, som at man skal til tannlegen? Ville vi ikke vise at ALLE strever psykisk? Til og med kjente bloggere og influencere? Er det ikke bedre at vi får en liten sniktitt bak denne fasaden? At man ikke bare får lese om sminke, klær og store eventer, men også panikkanfall, lange dager i mørke rom og ønsker om å ikke leve lenger. Og er det egentlig så rart at tre store bloggere gir ut bok om akkurat samme tema – psykisk helse? Flere og flere sliter med psykiske problemer. Det er et så hinsides stort press om å passe inn i dette A4 livet. Og er det noen som kan vise hvordan livet faktisk er så er det vell kjente bloggere?

Personlig så mener jeg at man ikke kan få snakket nok om psykisk helse. Selvfølgelig skal man velge sine ord med omhu, og man kan ikke forvente at alt er bra så lenge man “overlever” en tøff periode. Livet vil gå opp og ned uansett. Man vil møte på vanskeligheter og man faller ofte tilbake i gamle destruktive mønster. That’s life!

Vi må aldri slutte å snakke om ting som er vanskelig! Enten man heter Sophie Elise eller Ola Nordmann.

Andrea

For en stund tilbake var det verdensdagen for selvmordsforebygging. Det ble mye fokus rundt temaet og spesielt rundt serien til Else Kåss Furuseth (anbefales).

Dette med å tørre å spørre og tørre å høre på det svaret du får, fikk meg til å tenke på min egen “erfaring” når det kommer til selvmord.

Den eneste jeg har snakket med dette om er psykologen min. Og jeg har aldri vært helt ærlig når jeg har blitt spurt angående selvmord. Jeg syntes temaet er skummelt og skamfullt å snakke om. Og jeg tenker at kanskje nettopp derfor må jeg snakke om det! For jeg tviler på at jeg er den eneste.

Jeg har aldri forsøkt å ta mitt eget liv, men jeg var ikke gammel da jeg satt i vinduskarmen på jenterommet og tenkte på hva som ville skje dersom jeg hoppet. Jeg ønsket at den indre smerten jeg kjente på skulle gi seg. At tankekaoset i hodet mitt skulle stoppe.

Jeg hadde ikke noe sterkt ønske om å dø, men jeg ville ikke leve heller. Jeg tenkte også at jeg ville straffe de rundt meg, siden ingen så smerten min. Jeg ønsket at andre skulle forstå hvor vanskelig livet mitt var, uten at jeg trengte å snakke om ting.

Når jeg skriver dette nå, så tenker jeg bare: FY FAEN så egoistisk! Men så blir man jo veldig selvsentrert og fanget i sine egne tanker når man ikke har det bra. Det er lett å innta offerrollen. Det er vanskelig å innta “krigerrollen” å kjempe seg igjennom.

Jeg håper det skal bli lettere å snakke om det som er vanskelig. Og jeg håper vi kan bli flinkere til å tørre å spør og tørre å lytte ♥ Det er viktig!

Andrea

Hva er en bror?
Hva er en storebror?

En storebror er han som tviholder rundt deg i frykt for at den lille kroppen din skal falle ned på gulvet.
En storebror er han som stirrer ned på deg der du ligger i barnevognen, liten og nysgjerrig.
En storebror er han med de øyne som lyser av stolthet.

En storebror er han som lærer deg å leke sammen med andre.
En storebror er han som deler sine leker med deg uansett hvor irriterende du er.

En storebror er han som kan få deg til å gråte uten å en gang røre deg.
En storebror er han som lærer deg at “lufta er fri for alle”.

En storebror er han som trer trusene dine nedover hodet ditt og ler seg ihjel.
En storebror er han som vet akkurat hva han skal gjøre for å irritere alle cellene i kroppen din.

Men en storebror er også han som kommer til å være glad i deg livet ut. Og du glad i han.
Uansett.

Det er ihvertfall det som er en storebror for meg. ♥

Andrea

Kjære Andrea på 13 år!

Jeg skulle ønske du visste det jeg vet nå.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg om medavhengigheten og hva den gjør med deg. Hva medavhengigheten gjør med de rundt deg og hvorfor familien din er som den er. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg om hans ruspersonlighet og hva han er villig til å gjøre. Jeg ville fortalt deg om egoismen, forvrenging av virkeligheten og manipulasjon. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg om hvorfor han valgte å stjele. Til og med fra deg. Så kanskje du ville forstått og sluttet å ødelegge deg selv.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du må leve livet på dine premisser. Det hjelper ikke hvor mange ganger du forteller at du er glad i han. Eller hvor mange fine ord du sender hans vei. Han er fanget av rusens klør og du er maktesløs.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at du må prøve å tørre å slippe noen inn. Tørre å prate om det som er vanskelig. Tørre å gråte. Du trenger nemlig ikke sette på musikk om kvelden for å overdøve hulkingen din. Du trenger ikke slå hode inn i veggen eller rispe opp armer og bein. Det finnes mennesker der ute som vil hjelpe. Som vil lytte. Bare du tør å slippe dem til.

Men jeg vet at det er vanskelig for deg. Jeg vet du ikke vil ta plass. Jeg vet du føler deg lite verdt og at du tror ingen vil lytte. Jeg vet at ditt verste mareritt er å møte motstand og at andre ikke skal like deg. Eller at de skal sette deg i en slags offerposisjon og syntes synd på deg. Jeg vet du tar på smilet hver gang du forlater huset og ikke tar det av før du er helt alene på rommet ditt om kvelden.

Jeg skulle også ønske at jeg kunne fortelle deg at du ikke trenger å ta på masken hele tiden. Du må tørre å kjenne på følelsene dine og ikke undertrykke de. For om noen år vil du være så utslitt at du så vidt klarer å stå opp. Du vil miste interessene dine. Du vil ikke en gang orke å gå ut i stallen. Hesten din vil slutte å bety alt for deg. Du tar på deg depresjonens briller og vil ikke lenger se meningen. Verden blir grå, trist og du blir følelsesløs. Du kommer heller ikke til å klare å bry deg om vennene dine. Du kommer til å stenge dem ute og si nei til absolutt alt. Avlyse avtaler og overse meldinger. Og etterhvert vil du søke til andre ting, som alkohol og festing. Og kanskje hjalp det….for en stund.

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle deg at du ikke må sitte å vente på nøkternheten. Den tiden blir kanskje bra for han, men det blir den tøffeste tiden for deg. For når du endelig lærer å slappe av, lærer du også å kjenne på de følelsene du enda ikke har kjent på. Og alt kommer på en gang. Du kommer til å kræsje rett i veggen og depresjonen fanger deg helt. Angsten har allerede fulgt deg en stund, du bare vet ikke at det er angst. Du tror du er gal. Annerledes og unormal.

Kjære Andrea på 13 år. Du har all rett til å være sur på han. Du har all rett til å gråte. Og du har all rett til å ta plass..

Om du bare visste det du vet nå.

Andrea

I 2010 satt en mamma å skrev et brev. Et brev med rop om hjelp. Et brev basert på sinne, frustrasjon, sorg og redsel. Et brev om en familie som lever med en rusavhengig. Hun skriver om manglende ettervern, svik fra forskjellige etater og noe som dessverre skjer alt for ofte: Den rusavhengige avslutter behandling og pårørende må klare seg selv. Dette ble sendt til ordføreren og i dette tilfelle var vi heldige. Han kom inn i behandling og ventetiden ble ikke like lang som den kanskje er for mange andre. Men burde det vært nødvendig?

Er det ikke helt bak mål at pårørende må kjempe for å få hjelp? Lete etter hjelpen selv? Burde man ikke kunne snakke med kommunale etater og bli henvist til noen som er villige til å hjelpe? Nå er dette lenge siden, og kanskje har mye forandret seg. Men jeg møter forsatt pårørende som ikke vet hvor hjelpen er. Og når jeg spurte rusavhengige som har komt seg ut av helvete om hvordan ettervernet i Odda kommune var, fikk jeg som svar “Hvilket ettervern?”. Det forteller meg at kanskje ikke så mye har forandret seg likevel.

Hjertesukk fra en mamma

Hei.
 
Jeg er mamman til en rusavhengig her i Odda,og har en del spørsmål og tanker å lufte.
Min sønn har vært rusavhengig i en del år nå,og er kun 22 år,dvs han burde hatt hele livet foran seg..
Han er,eller rettere sagt var,veldig skoleflink og mulighetene lå foran han til å bli akkurat hva han ville.
Valgene han har tatt oppover,har blitt fatale,for både han og oss som familie.
 
Det er vondt som mor å se det helvete han går igjennom,men det er også like vondt å se søsken og andre familiemedlemmer som blir rammet.
Han har vært i behandling i 9 mnd,men skreiv seg selv ut et par dager etter han fylte18.
Barnevernet i Odda hjalp meg med å få han inn på “frivillig tvang”,men etter fylte 18,kunne ingen gjøre noe!!
Og dermed kuttet barnevernet ut kontakten med oss som pårørende også,så det vi slet og fortsatt sliter med,måtte vi klare å takle selv!
 
Jeg brukte i den forbindelse mye tid på å ringe rundt i Kommunen til forskjellige etater som sosialkontor,barnevern,helsestasjon,lege osv for å
finne hjelp til oss som satt igjen.
Men ingen kunne hjelpe..
Jeg følte meg veldig alene,og gjør det fortsatt.
Selv om sønnen min valgte å avslutte behandlingen sin,så valgte ikke vi som pårørende det!!
Jeg øynet et ørlite håp etter det tragiske dødsfallet til Kristiane,for da virket det som om folk våknet litt.
Både politikere og andre..
Vi ble lovet en gjennomgang av rusmiljøet i Odda,og styrking/forebyggende arbeid av dette.
 
Selv om rusomsorgen gjør en utrolig flott jobb blant misbrukerne,og at stillinger er opprettet og fylt,så ser ikke jeg bedring.
Har snakket med andre i Kommunen som også mener det samme.
Rusmiljøet vokser,og tiltakene uteblir!
Dvs jeg har ikke sett noen tiltak utad,og jeg tror det skal mere til enn å sitte på et kontor å vite hva som skal til.
Det må handles,og det må synliggjøres.
 
Nå har ikke jeg noe fasitsvar på hva som bør og må gjøres,og jeg vet jo at forandringer ikke skjer over natten.
Men jeg vet at det finnes ildsjeler i Odda Kommune,både som pårørende og andre,som mer enn gjerne vil stille opp og 
snu trenden for våre barn!!
Mange bryr seg!!
Men det er dessverre også mange som ikke klarer å se mennesket bak rusen..
At det finne ei søster som har det vondt,og som sliter,men som niholder på fasaden utad,redd for de sårende ordene..
At det finnes en bror som går på skolen,men som ikke har noe fritid utenom av redsel for å treffe på realiteten (den rusavhengige),
og dermed få alle vonde følelser,savn,håp tredd nedover seg..
 
Tenk om Odda Kommune kunne blitt en foreganskommune for andre?
Tenk om rusproblematikken kunne ha vært en rød tråd i hvert eneste kommunestyremøte?
Tenk om vi kunne vært åpne om dette problemet?
Tenk om vi turde å vise at vi bryr oss?
Tenk om Kong Salomon og Jørgen hattemaker kunne gått hånd i hånd?
Tenk om…
 
Per dags dato så finnes det ikke ettervern i Odda Kommune!
Per dags dato så finnes det ikke god nok hjelp og støttegrupper for søsken og andre pårørende i Odda Kommune!
Per dags dato så vokser rusmiljøet i Odda Kommune!
Per dags dato så har jeg ikke sett noe særlig til det forebyggende arbeidet som opplysningsarbeid i form av kurs og 
foredrag om narkotika og rus generelt kan være,i Odda Kommune!
 
Det finnes utallige stiftelser i Norges land,som det går an å kontakte for hjelp med rusarbeid!
Maritastiftelsen og Evangeliesenteret f.eks..
De holder kurs og foredrag,og dette er også mennesker som har kjent rusen selv på kroppen,og som vet 
hva de snakker om..
 
Pengespørsmål og økonomi kommer alltid opp når det gjelder noe utenom faslagt “kjøreplan” laget av politikere,men kan vi virkelig måle 
våre barns verdi i penger???
 
Forebyggende rusarbeid er tidkrevende og vanskelig.
Men gevinsten kan være verdt det!!
 
Og som mamma til en rusavhengig,mamma til to andre barn,samfunnsborger med alt det måtte inneholde,
så bryr jeg meg!!!
Men jeg kan ikke gjøre en forskjell alene,jeg trenger andre på banen med meg!!
 
På en måte så er jeg heldig også;
jeg har innsikt i hvordan det er å være mamma oppi alt det vonde,
jeg skal ta vare på meg selv,jeg skal ta vare på søsken,jeg skal takle alt som dukker opp i overflaten
når det gjelder den rusavhengige,jeg må bevare håpet,og samle overskudd innimellom slik at jeg kan hjelpe
andre i lignende situasjon.. 
For vi er mange!!
 
Og det å møte noen andre i samme situasjon,kan være til uvurdelig hjelp!!
De vet hvordan det kjennes på kroppen..
Det fikk jeg erfare de 9 mnd sønnen min var i behandling,for da ble jeg og hans bror også inkludert..
 
Så jeg håper at Odda Kommune en gang snart,kan inkludere de pårørende og deres behov,og 
gi dem den hjelpen som trengs!!
Alternativet er å dekke utgiftene deres i forbindelse med å reise til steder som har et familieteam,som
Fossum kollektivet hadde for oss.
Men som alenemor og med to andre barn,så hadde ikke jeg den muligheten til å reise å få hjelp for egen regning,
selv om tilbudet var der..
Pengene strakk ikke til,og hjelpen uteble..
 
Det går ikke an å sette seg inn i situasjonen til pårørende av en rusavhengig, men som far så kan du sikkert tenke deg 
hvordan jeg har det når min datter kommer å spør om hvorfor hennes bror ikke holder det han lover når han sier at han vil 
ut av rushelvetet,men forblir der..
Vi er åpne om dette i vår familie,men jeg har ikke kompetansen til å kunne hjelpe barna mine videre!
 
Det har vært stille lenge nå rundt min rusavhengige sønn,så derfor burde jeg kanskje ha vært forberedt på 
at det ville komme noe snart,men det traff meg like hardt denne gangen også!
 
Nå på søndag så skal datteren min stå som konfirmant i Skare kirke,og da blir det igjen min oppgave å forklare
både henne og andre i familien om hvorfor det er en som mangler rundt bordet..
Dette er hverdagen min.
 
Mvh 
Mamman til en rusavhengig, og to andre..

Andrea